Det hender, faktisk ganske ofte, at ting som ikke er helt riktig blir skrevet og sagt så ofte at det til slutt blir sant. Det kan gjerne starte med en omtrentlighet fra en journalist eller et intervjuobjekt, fortsetter med at det blir gjentatt et annet sted, og vips så er det på vei til å bli en etablert sannhet. I starten har det ofte med manglende journalistisk research å gjøre, men etter hvert som årene går er det ikke lenger snakk om det. For det er vel ingen grunn til å dobbeltsjekke ting som ”alle” vet er riktig? Dette kan gå både på språklige unøyaktigheter og rene faktafeil. I Aftenposten sist lørdag var det endelig en som skrev noe jeg selv har tatt til orde for i årevis, nemlig at ingen skiløpere sitter i ”hockey”. Derimot sitter man i ”hocke”, som er tysk og betyr noe sånt som å ”sitte på huk”. Men hvor mange sier det her i Norge? Eller, nå gjerne fra politikken, hvor mange ganger har du ikke hørt at noen blir ”forfordelt”? I betydningen ”tilgodesett”, altså får mer enn noen andre. Mens ordets betydning egentlig er stikk motsatt. Å forfordele betyr at noen får mindre enn andre, ikke mer. På skolen har jeg møtt lærere som ikke vet at ”slalåm” på norsk kun kan skrives med ”å”. ”Slalom” er en anglifisert utgave av det helnorske, eller hel-telemarksk om du vil, ordet. Som er en sammensetning av ”sla” (sving, kurve) og ”låm” (løype, spor). Jeg truer med trekk i ukepenger hvis jeg tar min sønn i feilskriving her. Det finnes en rekke eksempler på det samme, men dette kommer jo inn under det Sylfest Lomheim vil kalle ugjenkallelig språklig utvikling. Og dermed kanskje en kamp mot vindmøller.
Men til saken, og det som er viktigere i denne bloggens sammenheng. Det er det som enten er direkte feil, eller i beste fall unøyaktig, men som får feste seg som en sannhet fordi ingen tar seg bryet med å sjekke om det faktisk er riktig. De siste dagene, og i og for seg årene, har jeg stadig hørt og lest om lag som vinner ”cupgull”. Og taperen som får ”cupsølv”. Hvilket de altså ikke får. Vinneren av den norske cupfinalen i fotball får ikke medalje i det hele tatt verken i gull eller sølv. Klubben får den store kongepokalen, mens spillerne som har vært med på å vinne får en miniatyr i tillegg til et merke som bevis på at de er norgesmestere i fotball. De tapende cupfinalespillerne får en bitteliten pokal som bevis på at de har vært i cupfinalen. Nå kan det kanskje sies at det fungerer bra språklig, og at vi skjønner hva som menes med det. Men faktum er altså at man blir cupmester, vinner cupen, tar kongepokalen, blir norgesmester etc, men gull, sølv og bronse blir bare delt ut i seriesammenheng. I svensk fotball er det for øvrig motsatt – der er det seriemesteren som blir svensk mester, mens laget som vinner cupen rett og slett bare vinner cupen.
Hva mer? Jo, for å holde oss til en som er aktuell når det gjelder den nylig ferdigspilte cupfinalen, nemlig Kjetil Rekdal. Vi vet jo alle at han avgjorde kampen mot Brasil i 1998 på straffe. Flere steder i årene etterpå har jeg kunne lese at Rekdal også var kaptein for det norske landslaget da dette skjedde. Det var han ikke. Rekdal var lagkaptein noen ganger for Norge noen ganger, men det var unntaksvis, og definitivt ikke under VM i Frankrike. At han var en kapteinstype generelt, er en annen sak.
Når vi snakker om cupfinale: De aller fleste (som husker så langt tilbake) husker det fantastiske målet til Per Egil Ahlsen i finalen mellom Fredrikstad og Viking i 1984. Mange tror, og det har også blitt skrevet, at dette var scoringen som avgjorde finalen og ga kongepokalen til FFK. Ifølge kollega Dag Solheim har til og med enkelte inngrodde Fredrikstad-tilhengere den oppfatningen. Sannheten er naturligvis at dette var scoringen som førte FFK opp i 3-2 seks minutter ut i første ekstraomgang. Siden utlignet Viking til
3-3, det ble omkamp søndagen etter og østfoldingene vant til slutt 3-2, med Ahlsen som en av målscorerne også da.
Som Strømsgodset-tilhenger, og ikke minst Leeds-mann, har jeg også i årevis trodd på historien om at da Godset i 1973 Spilte 1-1 mot Super Leeds på Ullevaal, stilte Leeds United med sitt beste lag. Min gode kollega Thor-Rune Haugen har effektivt drept den myten med å sitere lagoppstillingen. Der var det flere spillere jeg knapt hadde hørt om.
Opp igjennom årene har jeg også hørt diverse varianter av Bjørge Lilleliens tirade da Ivar Formo tok OL-gull på 50-kilometer i Innsbruck 1976. Med innlevelse har folk sitert ham på både lapskaus og andre råvarer, men i virkeligheten sa han: ”Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe!!”
Poenget? Tja, si det. Egentlig ikke annet enn å fortelle at det ikke vinnes gull i en cupfinale, og samtidig filosofere litt over hvordan noe innimellom kan starte som én ting, og ende opp som en annen. Som at fisken som glapp av kroken alltid blir litt større for hver gang historien fortelles, og at skuddet i krysset blir hardere og hardere for hver gang noen forteller om det. Filosoferer vi videre, kan vi jo også lure på gehalten i enkelte gamle skrifter som er skrevet ned først etter at generasjoner har drevet med gjenfortelling. Men det er vel en helt annen diskusjon…
Konkurranse:
Jeg har nevnt Brasil-Norge i VM 98. Hvem VAR egentlig kaptein på det norske landslaget under VM i Frankrike?
Svaret sendes til arve.fuglum@canalplus.no.
Vinneren får en helt spesiell premie, nemlig boka ”Magiske Øyeblikk”, forfattet av undertegnede. Her finner du også to CDer fulle av historiske radioopptak fra NRK Radiosportens historie fra 1936 og fram til 2003. Begge de to nevnte begivenhetene, Norge-Brasil og Formos OL-gull, er selvfølgelig med, samt 68 andre historier og lydkutt.
Arve Fuglums blogg >>
Skrevet av:
Arve Fuglum
Dato:
12 november 2009 Kontakt:
arve.fuglum@canalplus.no