Kenneth Fredheim kommenterer Premier League på CANAL+.
Unge år
Jeg er født i 1965 i Florø, og foruten å vokse opp i Norges vestligste by, så ble barndommen tilbrakt i London og Kongsberg. Det var i London fotballinteressen for alvor våknet, da jeg var sju år gammel. Jeg bodde i Queens Park Rangers-land, men var for liten til å forstå det, og begynte å holde med Arsenal. Det var en avgjørelse som skulle gi meg mange tøffe stunder i skolegården, hvor alle lurte på hvor stor idiot det var mulig å bli. Fotball er alvor i England, og det er ingen forskjell på om man er åtte eller 80 år gammel. Dette var midt på 70-tallet, Arsenal hadde noen alvorlig tunge år, hvor nedrykks-spøkelset faktisk truet. Men jeg holdt fast på laget med den tøffe kanonen på brystet, og de vakre draktene. QPR var langt bedre og kjempet om ligagull, og vi var flere ganger på Loftus Road og så Stan Bowles & Co., enn vi var på Highbury, men jeg glemmer aldri min første kamp på Highbury. Det var høsten 1974, West Ham ble banket 3-0 og på midtbanen herjet en fyrstikktynn ire ved navn Liam Brady. Han er til dags dato min store Arsenal-helt.
Jobb/karriere
Jeg var vel 16-17 år da jeg begynte å sysle med tanker om å bli journalist. I tredje klasse på gymnaset begynte jeg å jobbe for lokalavisen, Laagendalsposten. Jeg dekket barnehopprenn, fotball, volleyball, basket, alpint og det meste som rørte seg lokalt. Innsatsen ble lagt merke til, og dagen etter at jeg fikk vitnemålet begynte jeg på heltid i Drammens Tidende. Der tilbrakte jeg seks flotte år, med gode kollegaer, høyt tempo og masse læring. Jeg fikk blant annet følge Mjøndalens fotballag i gode år, og Strømsgodsets klatring tilbake mot Norgestoppen. I 1991 hadde jeg begynt å gå lei, og bestemte meg faktisk for å utdanne med til Barnevernsarbeider. Men jeg var usikker på om jeg kom inn på skolen, og slengte samtidig inn en søknad på Journalisthøgskolen. Der ville de ha meg.
Etter det første året skulle vi ut i praksis, og etter en loddtrekning fikk jeg plass i NRK TV-sporten. Så tilfeldig, men avgjørende kan ting være. Jeg hadde hatt en formening om at min tankegang og forståelse for kombinasjonen lyd og bilde var brukbar. Etter praksisukene fikk jeg tilbud om å bli sommervikar, og før jeg ante ordet av det, satt jeg der og kommenterte skyting, landhockey og brettseiling (!) under OL i Barcelona. Etter hvert fikk jeg også utdelt en grønn jakke og et slips og satt som programleder. Antrekket gjorde at vi nesten så ut som tennis-dommere i Wimbledon. Alt gikk så raskt at jeg ikke engang rakk å bli vettskremt, over å havne rett inn i stuene til drøyt en million seere. Det siste året på Journalisthøgskolen er ikke noe veldig minneverdig kapitel. Jeg jobbet nesten heltid i NRK, men fikk da med meg et noenlunde anstendig vitnemål. De neste seks årene ble jeg i NRK, med enormt dyktige kollegaer og en profesjonalitet uten sidestykke. Jeg ble vist stor tillit, fikk være med på eventyr som vinter-OL på Lillehammer og i Nagano, sommer-OL i Atlanta, og fotball-VM med Drillos i USA og Frankrike. Å få følge landslaget i disse store årene var et privilegium og en glede uten sidestykke. Men etter hvert ble det tøft for NRK å konkurrere om fotball-rettighetene, engelsk Premier League var utenfor rekkevidde for statskanalen, og da CANAL+ kom på banen i 1998 ble fristelsen for stor. Det var ingen lett avgjørelse å forlate NRK-skuta, men noen sjanser skal man ta i livet.
Tiden i CANAL+ har vært utrolig morsom. Vi er en liten redaksjon, som jobber meget tett og godt sammen, og er avhengige av at alle gjør jobben sin til enhver tid. Det er ingen å gjemme seg bak hvis man går på trynet. Alle lever og ånder vi for fotballen og TV-faget, og håper at den gleden skinner gjennom i det vi gjør. Det har vært altfor mange store øyeblikk opp gjennom årene til at jeg kan begynne å nevne kamper. Hver sesong byr på nye utfordringer og artige stunder. Selv om jeg godt og vel har passert 150 reiser til England og over 500 kamper, så gleder jeg meg like mye til hver gang jeg kan tre kommentator-settet over hodet og formidle den spenningen til dere.
Bøker og musikk
Det blir mange timer på busser, tog, fly og flyplasser. Da er det godt å være en litteratur- og musikkelsker. Ellers kunne man lett blitt tullete av all ventingen og transporttimene. Jeg leser det meste, både på engelsk og norsk, men blant favorittene er Knut Hamsun, James Lee Burke, Michael Connolly, Ian Rankin, John Irving, samt nyere norske forfattere som Jonny Hallberg, Per Petterson, Levi Henriksen og Frode Grytten, for bare å nevne noen. Musikk-interesserte er vi alle i C+, og Ipod'en inneholder i skrivende stund 8 000 låter. Det tar litt tid, når man bare vil ha med låtene man liker fra en omfattende CD-samling, men du verden så deilig å dra fram favorittlåter som "Thunder Road" , "If I Can Dream" eller "It's All Right Ma, I'm Only Bleeding" i 32 000 fots høyde.
På plass i England blir det som regel å handle inn seks-sju aviser på flyplassen, og rette fokuset mot verdens vakreste spill, i den mest tradisjonsrike og beste ligaen av alle. Det går mange timer til forberedelser og oppdateringer, både i uken før kamp, og på plass på balløya. Slurv og manglende hjemmelekser er noe seerne legger merke til med en gang. Ellers er jeg gift med barndomskjæresten, har to idrettsaktive gutter og bor på Kongsberg.