VM i fotball er mye. 32 nasjoner med hver sin tropp på 23 spillere hver, til sammen 736 menn med sine egne håp og ambisjoner. Publikum i hopetall som skal bivåne de 64 kampene, de heldigste fra tribuneplass i Sør Afrika, men framfor alt alle oss andre spredt rundt i verden som skal sitte, ligge eller stå foran en skjerm. Vi skal innbitt heie på et eller flere av våre favorittlag, eller vi skal følge kampene med et observatørøye. Noen analytisk med et faglig tilsnitt, noen med håp om å bli underholdt og kun det. Men mange av oss, veldig mange, går til mesterskapet med et forhold i bakhodet. Forhold til ett bestemt lag. Og kanskje et reservelag eller flere, slik at vi har flere følelsesmessige strenger å spille på hvis ”vårt” lag skulle bli slått ut tidlig. Denne dynamikken har for meg vært helt vesentlig alle de gangene jeg har fulgt et VM på avstand som TV-seer. Jeg er så heldig at jeg har fått følge flere VM på ekstra nært hold som kommentator, i første rekke for Radiosporten i NRK. Da dyttes de personlige følelsene naturlig nok noe i bakgrunnen, selvfølgelig med et sterkt unntak av da Norge deltok. Rent bortsett fra det har jeg god trening i øvelsen sympatiserings-slalåm under fotball-VM, og har for lenge siden startet kartleggingen av årets mesterskap, og hvilke lag som skal ligge mitt hjerte nærmest.
”Mitt” første VM var i 1974, da jeg som tiåring fulgte så mange kamper jeg greide fra mesterskapet i Vest-Tyskland. Uten noen minner fra VM i 1970, fra Pelé og Brasil, hadde jeg ingen umiddelbare følelser for den regjerende mester i gult, blått og hvitt. Mitt lag i 1974 var Skottland. Ikke som noe reserveløsning fordi England ikke var med, men fordi halve mesterlaget til Leeds United var med i troppen til skottene. Det var nesten som om Leeds deltok i VM, og mitt forhold til det skotske fotballandslaget er fortsatt godt, faktisk bedre enn til det engelske. Det som skapes i barndommen henger på forunderlig vis i lenge etter man blir voksen. På samme måte har jeg altså aldri vært spesielt betatt av Brasil, selv om jeg til tider har latt meg påvirke av massesuggesjonen rundt det nærmest mytiske fotballaget fra Sør-Amerika. Men laget viste lite i VM 74 som ble skjellsettende på noen måte, og selv de fantastiske VM-årgangene fra 82 og til dels 86 lot meg ikke berøre mer enn at jeg fint kunne riste nederlagene av meg. England deltok verken i 74 eller 78, så mitt gode forhold til engelsk fotball handler for en stor del kun om klubbfotballen. Der det altså var og er mange skotter, og skottene deltok hver gang selv om de aldri kom seg videre fra gruppespillet. Som mange andre lot jeg meg selvfølgelig begeistre av Nederland i 1974, med Johan Cruyff og totalfotballen, selv det var et begrep jeg ikke tok inn over meg som tiåring. Men selv om jeg var lei meg på de oransjes vegne over tapet mot Vest-Tyskland, stakk det ikke dypere enn at jeg i 1978 holdt med Argentina i finalen, der Nederland nok en gang tapte. På stille dager kan jeg fortsatt høre kommentator Knut Th. Gleditsch som med sin begeistrede og til dels hese røst ropte navnene til Leopold Luque, Mario Kempes og Osvaldo Ardiles på sprakende linjer over Atlanteren. Det var nærmest magisk.
Men altså, VM i 2010. Nå, hvert øyeblikk. Uten Norge, men med lag som for eksempel Danmark, England og Spania. Argentina. Sør-Korea og New Zealand. Ghana. Jeg nevner disse nasjonene fordi dette er lag jeg kommer til å holde et ekstra øye med denne gangen. Og for hvert lag som blir slått ut, vil jeg automatisk kikke på nye konstellasjoner, nye mulige lag å få sympati for. Så lenge vårt eget Norge ikke deltar, er jeg fri for følelsesmessige bindinger. Jeg har ”lov” til å skifte antipatier og sympatier underveis, av årsaker jeg selv definerer. Danmark den såkalte ”Nordens representant”. Betyr det at jeg må håpe det går bra for Danmark? Ikke nødvendigvis, men jeg gjør det likevel, til tross for at mitt gode forhold til dansk fotball (som startet med Preben Elkjær og co i 1986) har falmet noe det siste tiåret. Danskene, eller kanskje spesielt enkelte danske avisskribenter, har hatt nesa altfor høyt i sky litt for ofte til at jeg gir de danske drenge min totale og uforbeholdne støtte. Alle nedsettende uttalelser om vårt eget landslag har brakt fram dårlige minner om fire hundre års herredømme over Norge (brakt til meg gjennom utstrakt historielesning og ikke personlig erfaring, naturligvis). Systematisk utarming av Norge fram til 1814, jo danskene bør innse at vi nordmenn ser stort på fortiden når vi i så stor grad har bidratt med til dels utagerende sympati for det danske fotball”hold” de siste 25 år. Men jeg holder fortsatt den følelsesmessige døra åpen for Danmark. England har jeg som nevnt ikke det samme forholdet til som Skottland, men jeg gir engelskmennene litt hjertetillit likevel. Inntil videre, og litt av gammel vane. Spania har i VM-sammenheng stort sett alltid gått på trynet. Nå beviste spanjolene i EM for to år siden at laget endelig kan gå helt til topps. Etter utstrakt reisevirksomhet i Spania på første halvdel av nittitallet, snek det seg inn et naturlig forhold til det spanske laget. Jeg har rett og slett håpet at Spania endelig skulle få suksess i VM helt siden 1990. Jeg har også følt at spanjolene har trengt meg, siden det ene mesterskapet etter det andre har gått, og de sviende og til dels urettferdige nederlagene ble flere og flere. Gang på gang har la sellección reist hjem med halen mellom beina, men jeg har stått last og brast i tjue år. Jeg skal fortsette med det helt til VM-tittelen er hentet la casa, for å fritt sitere Brann-fansen anno 2007. EM-tittelen for to år siden brakte bud om at noe kan skje, men det er forskjell på EM og VM når det gjelder Spania, så jeg tror det ikke før jeg får se det.
Jeg har nevnt Argentina, men jeg kunne egentlig heller skrevet Messi. Og det symboliserer egentlig mest et håp om at han skal kunne tilføre dette mesterskapet noe i nærheten av hva Maradona gjorde i 1986, og da tenker jeg ikke på ”Guds hånd”. Men på alt det andre han gjorde som brakte VM-trofeet til Buenos Aires den gangen. Messi er, i hvertfall før vi starter, den eneste spilleren som er ”av en annen verden”. Om Argentina skulle feile, vil det nok ikke avstedkomme noen store følelsesmessige reaksjoner fra min side. Heller ikke om, eller snarere når, New Zealand skulle ryke ut etter gruppespillet. Det ville selvsagt være sensasjonelt om det ikke skulle skje. Men om kiwiene skulle kjempe seg til avansement, vil jeg applaudere med bredt glis og sprette en øl. Rett og slett fordi jeg tilbrakte to måneder på New Zealand i 1993, og falt pladask for landet og folket. Jeg ønsker ethvert lag og enhver idrettsutøver fra New Zealand alt godt, og vil for alltid gi dem min uforbeholdne støtte, vel og merke hvis det ikke går utover Norge. Og det er jo uproblematisk i denne sammenheng. Sør-Korea? Vel, med to barn som er født der, heier vi på Sør-Kora i vår familie, sånn er det bare.
Ett lag fra Afrika bør man jo holde et visst øye med, og Ghana er mitt valg. Siden jeg aldri har vært i Afrika i det hele tatt, må jeg lene meg på andres opplevelser. Min kone var der i to uker for noen år siden og kom hjem med mange gode minner. Det, i tillegg til en hyggelig kveld og natt til 17.mai i Trondheim som student på midten av 80-tallet sammen med en utenlandsstudent som presenterte seg som ”Nana from Ghana”, gjør at Antony Annan og co får min afrikanske lojalitet.
Da er mine sympatier i dette VM klarlagt. Jeg åpner også for muligheten til å invitere flere lag inn i sommervarmen foran TV’n. Jeg lar meg selvfølgelig bestikke i form av blendende spill, eller urettferdighet. Jeg kan komme til å synes synd på enkelte lag, og derfor håpe det går bra med dem. Og blir det semifinaler og finale der ingen av ”mine” lag er involvert, kommer jeg nok garantert til å finne logiske, eller ulogiske, grunner til å sympatisere med det ene framfor det andre. Når jeg ikke er på jobb, finner jeg det om ikke meningsløst, så i hvert fall kjedelig, og ikke skulle engasjere seg litt følelsesmessig i kampen.
Og man kan jo lure litt, i hvertfall gjør jeg det, på hvorfor jeg ikke for eksempel holder med Hellas? Som er et favorittland feriemessig. Antakelig fordi fotball og Hellas ikke hører sammen for meg. Jeg er aldri i Hellas når det er fotballsesong, og den greske underdog-tittelen i EM i 2004 beveget meg ikke spesielt mye, blant annet fordi jeg der pådro meg et lite og kortvarig, men dog, Portugal-forhold. Og som kjent var det jo Portugal som ble slått i finalen. Her har jeg lyst å sitere noen setninger fra Dag Solstads del av VM-boka han og Jon Michelet ga ut etter VM i 1982, om tilhørighet i fotballsammenheng: ”Det verdisystem utifra hvilket du føler sympati i fotball, har ingenting å gjøre med verdisystemer du bruker ellers.” Og den erklærte kommunisten (i hvertfall i 1982) Solstad bildelegger ved å forklare at selv om han var en Kina- og Albania-tilhenger politisk, har det ingenting med fotball å gjøre: ” Likevel har jeg ingen som helst sympati for kinesisk fotball, jeg gir faen i den, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Likeledes med Albania. Jeg gir faen i albansk fotball.”
Men nå begynner det altså å nærme seg. Jeg ønsker alle lykke til med sine lag i VM, og hvis det viser seg at ingen av de vi har følelser for kommer til finalen, kan vi jo alltids håpe at det beste laget vinner.
Skrevet av:
Arve Fuglum
Dato:
28 mai 2010